På evig slankekur

I dag har eg ein gjest på bloggen! Ei snill og god mamma som har hatt utfordringer med mat heile livet, litt slik som meg sjølv. Vi har snakka om mat og kropp, og det å skulle lære barna våre om dette, no når vi har våre egne barn, og no vil ho dele sine tankar med DEG.

God lesning 🙂 

«Jeg har alltid vært god og rund, nei ikke god og rund, jeg har alltid vært kraftig, jeg kan ikke huske å ha vært tynn noen gang.
Og jeg har alltid vært veldig aktiv, typ ikke drevet med idrett, men litt sånn lopper i blod type aktiv. Mamma lurte alltid på hvorfor jeg ikke var tynn, jeg var jo så aktiv.

Jeg var et lett bytte på skolen, usikker, litt tjukk, ikke blant de kule… ja rett og slett ett lett bytte…. fikk ofte kommentarer på vekta mi og tilslutt følte jeg meg definert av vekta mi, fordi uansett hva jeg kunne si eller gjøre var det noen som hadde overtaket på meg, de kunne jo bare si noe om vekta mi så holdt jeg kjeft og ble lei meg.

Som foreldre flest ville mine også beskytte meg fra alt som var vondt. Så jeg ble satt på en diett i en alder av altfor liten, oppsatt plan og oppfølging av lege. Husker enda smaken av utvannet appelsinjuice, husker enda når andre spiste kake, hadde jeg med matpakke…….. brødskive med roastbeef, jeg husker enda bursdagsselskapene hvor jeg måtte begrense inntaket mitt og hadde medbrakt lettbrus, ja for den gang var ikke det så vanlig som det er nå. Såååå da var jeg enda litt mer freak da.

Min ungdomstid var også preget av ernæringsfysiologer, oppfølging her og der, mobbing, vonde følelser. Ungdomsskolen var et mareritt, jeg var fortsatt et lett bytte, var fortsatt kraftigere enn de andre, fikk ikke like klær som de og fikk stadig stikk om utseendet mitt, og var uuurdårlig i gym, fordi jeg var tung!

Hele mitt voksne liv har vært preget av atskillige slankekurer, dietter, ja you name it, jeg fortsatte jo mobbingen selv, for meg ble dette en sannhet, jeg jager etter å bli tynn konstant, for jeg er jo ikke bra nok? Eller? Er jeg det? Mine spøkelser i skapet forfølger meg stadig,men jeg har lyst å gi en liten oppfordring til alle foreldre der ute, ja jeg er forelder selv så jeg vet det er vanskelig! Ikke slank barnet ditt, ikke nekt barnet ditt å være barn som alle de andre, skadene kan være så mye større en du tror…. følelsen av å ikke være god nok, og det evige jaget helt opp i voksen alder!

Jeg oppfordrer heller til å lage sunn mat, spise mye frukt og grønt, ta tilbake lørdagen, men vær ikke nazi! Skal vi i bursdag spiser vi kake og drikker brus, av og til er det Ok med is på en torsdag. Vær et godt forbilde, barn ser hva du gjør og vil være som deg, gjøre som deg. Ta de med på matlaging, snakk om hvor det kommer fra og hva godt det tilfører kroppen. Ikke minst gjør hyggelige aktiviteter sammen, ute, inne, gå på fjelltur og ha quiz på veien, dra på leos lekeland og lek sammen, le sammen, opplev sammen. Hvor gøy er det ikke å delta på et barneløp og få medalje? Og også ha fokus på at mat og godis ikke skal være trøst, eller premie, men heller tørke bort tårer, gi gode klemmer, la de få forbinde mat med andre ting enn ulike følelser, de må også lære at følelser er vonde men ikke farlige, og de vil forsvinne!

Jeg har selv et barn og er veeeeldig opptatt av at han ikke må få samme forhold til mat og kropp som det jeg har hatt og har, men dette nevnes ikke i heimen, for hvem sitt ansvar er det hva han får i seg, hvilket aktivitetsnivå han har, hvem setter grensene? Jo det er mitt ansvar, så har man et barn man tenker er utsatt er det den voksne som må ta grep og ikke barnet som skal «lide»! Det er alt jeg ønsker meg ❤️»

Ønsker dere ei god helg, med dette i tankane! 🙂

Klem frå gjesteforfattar og Anita 🙂